...og ikke alt positivt.

Oktober har vært preget av sykdom og dødsfall og vi håper at neste måned blir bedre.

Det begynte med at familiens yngste medlem ble syk på kvelden 5. oktober. Hele uka gikk med til feber og litt mindre feber og snørring og hosting og andre morsomme ting. Og hele uka etter gikk med til snørring og hosting, men til slutt blir man heldigvis frisk igjen. Mamma tok meg en tur til legen og fikk sjekka at jeg ikke hadde fått ørebetennelse, og da mente legen at det ikke var svineinfluensa siden jeg ikke hadde vært så veldig syk. Men vi lurer nå på om det kan ha vært det likevel.

Søndag 11. oktober passet amma på meg mens mamma og pappa og storebror var på teater og så på Folk og røvere i Kardemommeby. Storebror syntes det var veldig spennende på teater, og satt uvanlig stille og fint, men så hadde han også 39 i feber da forestillingen var ferdig. Så da var han syk i en uke, og hadde 40 i feber, noe som nok aldri har skjedd før. I tillegg var pappa syk hele uka, så bortsett fra mandagen var pappa og storebror hjemme og koste seg sammen, mens mamma var på jobb. Mamma tror at det var svineinfluensaen vi fikk og var veldig overraska over at hun var frisk, og så fikk hun vaksine så hun slipper forhåpentligvis å få den.

Men dette er jo bare bagateller mot for hva som skjedde tirsdag 6. oktober. Da fikk langamma i Egilsstaðir hjertestopp, de fikk igang hjertet hennes igjen og hun ble fløyet til Reykjavik der hun lå en uke på sykehus uten å komme til bevissthet igjen, og så døde hun 14. oktober. Hun var bare 72 år gammel og i full sving og vi synes alle at det er forferdelig, grusomt trist og rart at hun ikke lenger er iblandt oss. Hun ble begravet 22. oktober og nå ligger hun på kirkegården like ved oss. Både lillebror og jeg fikk være med i begravelsen, jeg var veldig flink å sitte stille (ble bestukket med litt cheerios, lollipop og en boks med rosiner), og lillebror var også snill (men han fikk bare melk på flaske). Vi fikk mye ros etterpå for hvor flinke vi hadde vært. Jeg synes det var rart at de sa at langamma lå og sov i kista, mamma sier at hun er hos Gud, og jeg sa til mamma at vi skulle hente henne etterpå hun hadde vært hos Gud.

Men det er heldigvis ikke bare negative ting som har skjedd i oktober. Jeg (VI) har fått mine to første tenner og nå trener jeg meg på å bruke dem (mamma påstår riktignok at det ikke kommer mere mat ut av skjea selv om jeg biter hardt i den, men jeg har ikke helt gitt opp håpet). Så er jeg blitt en superkrabber, kommer meg fort av gårde både på magen og på alle 4. Det er veldig spennende å utforske leiligheten - kattematen og blomsterpottene er klare favoritter. Og det aller morsommeste jeg vet er å reise meg opp og stå, alle steder jeg kan. Jeg klarer å stå og bare holde meg med en hånd, og så har jeg blitt flink til å sette meg ned igjen også, og det er mamma og pappa glade for, for da blir det litt færre blåmerker. Dessuten liker jeg når mamma holder i hendene mine og lar meg gå, begynner å skjønne det med å sette den ene foten foran den andre. Jeg elsker å trene og synes av og til ikke at dagen strekker til så da trener jeg litt om natta også, til stor glede for mine foreldre (ehhhh).

Ellers har vi litt av et menasjeri her. Vi har en løve som ofte bor under bordet, en drage som spruter ild på deg og som må sprutes vann på for å slokke ilden (men hvis den først har spruta vann på deg, så spruter den ild slik at du kan bli tørr), en Sportacus som hopper og turner og kjører i romskipet sitt og en liten hund som helst vil sitte på fanget og bli klappet på ryggen. Men av og til er Ólafur Gunnar bare Ólafur Gunnar.

Skriv gjerne en hilsen i gjesteboka.

Hilsen fra superguttene og zooombiemammaen!